Søk i Norgesavisa

Litt fra historien om fagopplæring i Europa

Hvordan ble lærlingordningen til?

Lærlingordningen ble utviklet som et element i middelalderens sam­funnssystem i Europa. Vi vet ikke så mye om hvilke elementer som kom i hvilken rekkefølge, men det som etter hvert ble en typisk form, er kort beskrevet slik: En ung mann begynner som lærling, er deretter svenn i noen år og har i løpet av disse årene en vandretid, og til sist etablerer han seg som selvstendig mester (Crossick 1997, s. 7). Lærlinger var gjer­ne en del av mesterens hushold, og det samme gjaldt en del svenner. Mesteren var medlem i et laug, og laugene hadde enerett på alt fagar­beid i sitt fag i sin by eller region.


laug

Vi vet at det fantes en form for yrkeslaug (collegia) allerede i keisertiden i det romerske riket, og at disse sto sterkt i mange byer allerede på 100-tallet e.Kr. Eksempelvis var det i Romas havneby Ostia på denne tiden laug for tømrere, kornmålere, skipsbyggere, dykkere, bakere og en rekke andre yrkesgrupper (Semprini 1999). Fra denne tiden vet vi også om for­søk fra myndighetene på å begrense yrkeslaugenes makt (Epstein 1991, s. 13). Vi vet at det også var kvinnelige medlemmer i enkelte av disse laugene. Derimot vet vi ikke om disse laugene hadde noen systematisk opplæring av unge rekrutter.

gilde

Antakelig forsvant disse laugene med det romerske riket, men gilder el­ler laug vokser fram igjen i det åttende og niende århundre (Lindbach 1997, s. 16). På 1100- og 1200-tallet fikk yrkeslaugene med lærlinger en sterk stilling i mange europeiske land. Et alternativt historisk syn er at laugene (i alle fall i Nord-Europa) hadde opprinnelse i tverrfaglige gil­der, som etter hvert fikk begrenset deltakelse og over tid bare ble åpent for utøverne av et bestemt yrke.

Laugene spilte i alle tilfelle en betydelig rolle i Europas historie. For ek­sempel hadde laugene en nøkkelrolle da det som er kalt «det første fol­kestyre» ble etablert i Firenze i 1249–1250 (Vogt 2000, s. 25). Mesterne i laugene fikk da delta i styringen av byen, mens lærlinger og svenner ikke hadde noen formell innflytelse.

lærlingordningens historie

I England var lærlingordningen så vesentlig at lovgivning og rettssaker innen dette saksområde utgjorde en betydelig del av den offentlige virk­somhet (Lane 1996, s. 8). Dette var kanskje ikke så rart når lærlingord­ningen var det mest omfattende utdanningssystemet i samfunnet og i tillegg hadde stor betydning sosialt og økonomisk.
Hvordan var opplæringen?

Målet med opplæring var at en nyutdannet svenn skulle kunne produ­sere et fullverdig salgbart produkt – det samme krav som stilles i dag. I lærekontrakten sto det også gjerne spesifisert hvor lang læretiden skulle være og hvilke plikter og rettigheter mester og lærling hadde. Mester hadde ofte ansvar for mat, klær og bolig, mens lærlingen for ek­sempel kunne være forpliktet til å få tillatelse fra mester for å gifte seg. Når lærekontrakten ble inngått, var lærlingen oftest så ung at foreldrene måtte skrive under (Epstein 1991, s. 66).

vandreår

Vandreåra var en så viktig del av opplæringen at de i noen tyske stater var lovregulert (Crossick 1997, s. 7).
Når fikk vi de første lærlingene i Norge?

første lærlinger

Vi vet ikke helt nøyaktig, men det var gilder (tverrfaglige) i Trøndelag før 1200 (Anz 1998, s. 84), og det var laug blant annet i skomakerfaget i Ber­gen på 1200-tallet (Grevenor 1924, s. 8), og vi må regne med at laugene hadde en form for lærlingordning. Disse laugene ble etter hvert i stor grad dominert av tyskere (Kvikstad 1998, s. 24), og vi kan ikke med sikkerhet si at de tok inn norsk ungdom i lære. I 1295 nedla kong Magnus Eiriksson forbud mot at norske håndverkere skulle gå sammen i laug. Unntatt var skomakerne. Forbudet fikk heller ikke effekt overfor hanseatene i Bergen (Bjørndal 2005, s. 43). Disse tyskdominerte laugene forsvant ikke før ­hanseatene mistet sin kontroll over næringslivet i byen. Også i Oslo og Trondheim var det trolig dannet laug ganske tidlig, men det første nor­ske laug som med sikkerhet er registrert, er gullsmedlauget i Bergen i 1568 (Lønningen 1994, s. 49). Opplæring og sikring av faglig standard var en hovedoppgave for laugene, og vi må da regne med at gullsmedene i Ber­gen tok inn lærlinger og hadde et visst system for opplæringen. I 1596 kom et tillegg til gullsmedskråen (vedtektene) som bestemte at en lærling som var ferdig med læretiden, måtte arbeide som svenn i fem år før han fikk gå opp til mesterprøven (Kvikstad 1998, s. 28).
Hvordan var opplæringen i eldre tider i Norge?

skrå

Det var store variasjoner. Blant annet kunne den tiden en ungdom måtte gå som lærling, bli styrt av hvor mye foreldrene kunne betale til mes­teren. I osloskreddernes skrå, som ble lagt fram for Kristian IV i 1635, står det at læretiden er tre år dersom foreldrene eller guttens foresatte kan betale mesteren for læretiden, ellers er den fem år (Grevenor 1924, s. 58). Dersom foreldrene til en malerlærling i Bergen omkring 1800 kunne dekke mat og klær, kunne læretiden bli fire år, mens den i verste fall kunne bli opp mot ti år (Lønningen 1994, s. 12). I mange tilfeller forsøkte myndighetene å påvirke laugets artikler (vedtekter, skrå) slik at det ikke ble en urimelig utnyttelse av de unge eller for sterk begrensning av rekrutteringen til faget.

Svenneprøve ble vanlig på 1600- og 1700-tallet, og i 1813 ble svenne­prøven obligatorisk ved en egen forordning. Også for norske svenner var det vanlig med vandreår i utlandet før de fikk status som mestere (Bjørndal 2005, s. 44–47).
Har det vært store forskjeller mellom ulike land i Europa?

Ja, fordi lærlingordningene har hatt et skjebnefellesskap med laugene, har lærlingordningen hatt meget skiftende vilkår i de ulike land.

I mange land fikk laugene en meget sterk posisjon med sterke privilegi­er. For eksempel kunne bare medlemmer av smedlauget lage eller repa­rere jernvarer i sitt distrikt. Ved å styre inntaket av lærlinger, og dermed tallet på svenner, kunne de da begrense konkurransen sterkt og holde høye priser (Grevenor 1924, s. 5).

Der hvor laugene presset prisene mest opp, ble de lett utsatt for kritikk. Dette førte tidlig til ønsker fra konger og andre myndigheter om å styre laugenes vedtekter og praksis. Både i Europa og i resten av verden kom det på 1700-tallet sterke strømninger i retning av en liberal handelspo­litikk med stor næringsfrihet. Det førte til at laugene mange steder ble forbudt (Haupt 2002).

I Norge ble laugsordningen sterkt svekket i 1839, og i 1866 vedtok Stortinget å innføre forbud mot laug fra 1869 (Lønningen 1994, s. 78, Bjørn­dal 2005, s. 51). Siden laugene hadde hatt hånd om lærlingsystemet, førte forbud mot laugene ofte også til at lærlingsystemet syknet hen el­ler døde helt bort. Riktignok ble det dannet håndverkerforeninger, men de var felles for flere fag, og de fikk ikke samme funksjon som laugene med hensyn til opplæring. Håndverkernes krav om å beholde svenne­prøven fikk heller ikke gjennomslag i Stortinget.

En ny håndverkslov som ble vedtatt i 1894, åpnet igjen for laugsdan­nelse med rekruttering av lærlinger, men det tok nesten ett århundre å bygge opp igjen lærlingordningen til en bra standard i vårt land.

Håndverk har utviklet seg gjennom århundrer i de forskjellige europeiske land. På bildet studerer murer og representant for Fellesforbundet, Kjell Bogen, flisarbeider på kirkebygget Sagrada
Familia i Spania.
Foto: Knut Maarud

I Italia ble laugenes makt brutt litt tidligere enn i Norge. I Napoli ble de forbudt i 1821 fordi de ikke klarte å tilpasse seg verken det nye indu­­strisamfunnet som vokste fram, eller kravet om friere handel. Det er til og med stilt spørsmål om laugenes makt var en av hovedgrunnene til at Italia mistet den lederstillingen i Europa som landet hadde før 1500 (­Guenzi, Massa og Caselli 1998, s. 5 og 409).

I Frankrike ble det debatt fordi et forbud mot laug i 1776 også innebar at lærlingordningen falt bort. Mange betraktet denne som en god ord­ning både for å lære seg et fag og for sosialisering inn i samfunnet (Kaplan 2001, s. 190).

I Sverige er motsetningene mellom det godt organiserte håndverket og staten (med støtte fra overklassen) beskrevet slik: «… hantverkets kultur var en del av en bredare folklig kultur och delade många element med den, även om just hantverket hade ovanligt rikt utveklade former. Den framväxande starka svenska staten och dess bärare såg med ovilja på dessa bruk, vilka både gav hantverkarna ett visst oberoende av staten och ansågs motverka en rationell produktion» (Edgren 1987, s. 292). Uviljen førte til at laugsvesenet ble forbudt i 1847, og etter det har verken laugsvesenet eller lærlingordningen kommet seg på fote igjen i Sverige (Edgren 2002, Olofsson och Wadensjö 2006).

Europa

Mens lærlingordningen i mange land ble svekket og kanskje døde bort på grunn av at laugene tok til seg for mye makt, var andre utviklings­trekk like avgjørende i for eksempel England. Her hadde det fra middel­alderen blitt utviklet et system der barn i rike familier ble plassert i an­dre familier for å lære å oppføre seg riktig, og en «senderfamilie» på sin side måtte ta imot de andres barn for å yte gjengjeld. Litt etter litt ble dette også et system for å lære et fag, og på 1700-tallet hadde et slikt lærlingsystem spredt seg til hele samfunnet unntatt den høyeste over­klassen. Det var nå vanlig at foreldrene måtte betale mesteren for at bar­na skulle få komme i lære, men summene varierte fra et lite beløp for en lite attraktiv læreplass til store summer for de beste. For eksempel tok John Brown, en vognmaker i London, i 1791 fem hundre pund for å ta sønnen til en brygger fra Limehouse i lære (Lane 1996, s. 24). Med in­dustrialiseringen på 1800-tallet ble en stor del av de attraktive hånd­verksbedriftene borte, og lærlingordningen fikk et helt annet preg. Den engelske industrien ga langt dårligere vilkår, og en stor del av lærlinge­ne ble så utnyttet at ordningen fikk et dårlig ord på seg (Epstein 1991, s. 103). Da læreplassene etter hvert ble sjeldne veier til en status som faglært svenn (i et hav av ufaglærte arbeidere), ble det imidlertid meget hard konkurranse om plassene, og det ble vanskelig å komme i lære for den som ikke hadde nære slektskapsbånd til en svenn, mester eller be­driftseier. Dette siste synes å være det dominerende bilde i 1910, da bare ca. 6 prosent av de fagorganiserte i England arbeidet i bransjer hvor lærlingordningen fortsatt fungerte skikkelig (Childs 1992, s. 78). Mens man i Tyskland og Sveits klarte å utvikle et samordnet lærlingsystem med felles nasjonale regler, ble forholdene stadig dårligere med hensyn til både opplæring og levekår for lærlinger i store deler av den engelske industrien. Da var det ikke tilstrekkelig at en del lærlinger hadde gode vilkår – hele ordningen ble så godt som avskrevet i første halvdel av 1900-tallet (Lane 1996, s. 242).
Hvilken rolle spilte kvinnene?

kvinnene

Vi vet at i mange håndverksbedrifter var kvinner viktige både som fag­arbeidere, i salgsarbeid og som ledere. Enker av mestere ble i mange til­feller akseptert som medlemmer av laugene – i en eller annen form. Noe sjeldnere ble døtre av mestere akseptert som ansvarlige for en familie­bedrift (Musgrave 1997, s. 151; Lane 1996, s. 146). I hvilken grad kvin­ner på denne måten skulle aksepteres fullt ut som fagarbeidere og mes­tere, ser det ut til å ha vært delte meninger om og ulike ordninger for helt fra romertiden og fram til 1900-tallet. I Norge rådet lenge en meget restriktiv holdning med hensyn til å slippe kvinner inn i fagene (Kvikstad 1998, s. 81).
Litteraturliste

Anz, Christoph (1998): Gilden im mittelalterlichen Skandinavien . Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht

Bjørndal, Ivar (2005): Videregående opplæring i 800 år – med hovedvekt på ti­den etter 1950 . Halden: Forum Bok

Brox, Ottar (1999): «Kva gjer ungdom til fagfolk?» Dag og Tid , 12, 13 og 14, 1999

Childs, Michael James (1992): Labour’s apprentices: working-class lads in late Victorian and Edwardian England . London: Hambledon Press

Crossick, Geoffrey (red.) (1997): The Artisan and the European town, 1500–1900 . Aldershot: Scolar Press

Dolven, Arne S. (1998): Oppveksthåndboka . Oslo: Kommuneforlaget

Dolven, Arne S. (2000): Gammel vei i nytt terreng . Oslo: Utdanningsdirektøren, Akershus fylkeskommune

Dolven, Arne S. (2001): Kunnskap om oppvekst . Oslo: Kommuneforlaget

Edgren, Lars (1987): Lärling, gesäll, mästare: hantverk och hantverkare i Malmö 1750–1847 . Lund: Dialogos

Edgren, Lars (2002): «Die Schwedischen Zünfte im 18. Jahrhundert.» i: Haupt, Heinz-Gerhard (red.): Das Ende der Zünfte: ein europäischer Vergleich. ­Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht

Epstein, Steven A. (1991): Wage labor & guilds in medieval Europe . Chapel Hill, N.C.: University of North Carolina Press

Grevenor, Henrik (1924): Fra laugstiden i Norge . Kristiania haandverks- og in­dustriforening

Guenzi, Alberto, Paola Massa og Fausto Caselli (red) (1998): Guilds, markets and work regulations in Italy, 16th-19th centuries . Aldershot: Ashgate

Haupt, Heinz-Gerhard (2002): Das Ende der Zünfte: ein europäischer Vergleich. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht

Kaplan, Steven Laurence (2001): La fin des corporations . Paris: Fayard

Kutscha, Günter (2002): «Regulation and deregulation: the development and modernisation of the German dual system». i: Kämäräinen, Pekka, Graham Attwell og Alan Brown (red.): Transforming of learning in education and Tranining . Luxembourg: Cedefop

Kvikstad, Johan (1998): Arbeidsliv og fagopplæring før 1900 . Trondheim: Ho­vedoppgave i historie – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Lane, Joan (1996): Apprenticeship in England, 1600–1914 . London: UCL Press

Lindbach, Harald H. (1997): De norske middelaldergildene:økonomiske, religiøse og sosiale funksjoner ved gildene i Norge, ca. 1250–1550 . Tromsø: Hoved­oppgave i historie – Universitetet i Tromsø

Lønningen, Magne (1994): Malerfaget med laug og landsforbund: fra penselstrøk til rullefar i malermestrenes historie gjennom 400 år . Bergen: M. Lønningen

Musgrave, Elisabeth (1997): «Women and the craft guilds in eighteenth-century Nantes». i: Crossick, Geoffrey (red.): The Artisan and the European town, 1500–1900 . Aldershot: Scolar Press

NOU 2003: 16: I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle . Oslo

OECD (2007): Education at a Glance. OECD indicators 2006 . Paris

Olofson, Jonas och Eskil Wadensjö (2006): Lärlingsutbildning – ett återkomman­de bekymmer eller en oprövad möjlighet? Regjeringskansliet: Rapport til ESS 2006:4

Practical Training in European Small and Medium Enterprises (PRASME) (2001): European Practical guide to On-off the job Training systems, including ­apprenticeship . http://www.prasme.com. PRASME er et prosjekt støttet av Leonardo Da Vinci European programme for vocational training

Semprini, Elisabeth Kolflaath (1999): Collegia: de romerske laugs funksjoner med vekt på Romas havneby Ostia . Oslo: Hovedoppgave i historie, Universi­tetet i Oslo

Vogt, Lino (2000): Laug, slægt og stat: den politiske udvikling i Firenze, 1281–1295 . København: Museum Tusculanums forlag

White, Michael og David J. Smith (1994): «The causes of persistently high unem­ployment.» i: Petersen, Anne C. og Jeylan T. Mortimer (red.): Youth Unem­ployment and Society . Cambridge: Cambridge University Press

Wolbers, Maarten H. (2007): «Patterns of Labour Market Entry: A comparative perspective on school-to-work transitions in eleven European countries». i Acta Sociologica September 2007